Joh 3:16 For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

Dette ordet hørte jeg mye etter jeg valgte å følge Jesus. Det var nok fordi jeg jobbet et år i Marita stiftelsen kort tid etterpå. Jeg var overbevist om at dette ordet var sant i bunn å grunn, men det var ikke som at Jesus selv talte det forløsende ordet dypt i hjertet mitt. Jeg tror også mange fler enn meg ikke har kjent Gud tale dypt inn i hjertet sitt her.

Dette ordet retter jo Jesus til de som har smakt fortapelsen. Fortapelse er igrunn et sterkt ord, men ikke sterkt nok for å beskrive det totale gudsfraværet, tror jeg.

2Kor 4:3-11 Er så vårt evangelium likevel skjult, da er det for dem som går fortapt, det er skjult. 
For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde. 

Gud har skapt ennå en lengsel i meg. Lengsel etter å kunne seg meg selv allerede som begravet, slik at jeg ikke blir lurt ved djevelens løgner. Jeg vil leve forløst i Jesu blod, og glede meg til å møte Ham igjen!

"Å si nei" - 30. mai 2010

Våren må være den årstiden hvor den romatiske atmosfæren viser seg tydeligst frem i oss mennesker. Det har vært skikkelig fint å tenke på hvordan vi kan ha et bankende hjerte for noe! Tankene rundt det har opptatt meg noen dager nå, tanken på hvor fantastisk det er at vi har følelser og anledning til å kunne elske. Jo mer jeg tenkte over det, jo mer fikk jeg lyst til å skrive det ned. Dette har skapt noen nye lengsler i meg!

En av de bra tingene jeg har lagt merke til er hvordan vi oppfører oss når noen har fanget hjertet vårt. Det beste eksempelet å beskrive med er hvordan vi tenker og handler når vi blir forelsket. Jeg vil skrive ned en veldig god liten beskrivelse om hva dette gjør med oss! Her tar jeg utgangspunkt i et godt situasjonsbilde som dukket opp i hodet mitt her en dag.

"Jeg kunne gjøre de utroligste ting for ham! Han vakte opp oppfinnsomheten i meg og alle ideene, og nye sider av meg selv som jeg selv ikke visste om. Om jeg hadde penger eller ei betydde ingenting lenger. Det gjorde ingenting å kjøre feks 8 timer for å være sammen med ham, om det så ble kun en time eller to, for så å ta hjemturen igjen etterpå. Jeg gledet meg hver gang jeg skulle treffe ham, og jeg gledet meg ennå mer hver gang til neste gang jeg skulle treffe ham på hjemveien! Jeg gledet meg til neste gang vi skulle møtes, og gleden vokste større og større, jo nærmere dagen nærmet seg.

Tankene mine og handlingene mine var slettes ikke de samme. Lengsel etter å se han, og bare være nær han. Når det gjelder de andre rundt meg, så tror jeg ikke de trengte en forklaring på hvem jeg var betatt av, fordi øyene mine alltid var rettet på ham, jeg klynget meg fast i ham som om det var det eneste trygge for meg. Jeg tror ikke ordene mine kunne forklare best hvor godt jeg hadde det hos ham jeg elsket høyest på jord. Alle tankene mine var kun hos ham, det kunne man lett merke! Menneskene rundt kunne ikke la være å legge merke til oss. Hvor trygt han holdt rundt meg, hvordan hans øyne var begeistret for meg. Hvordan han fortalte hvor vidunderlig jeg er. De lyste, og de fikk meg alltid til å komme dit hen at jeg ikke klarte å uttrykke godt nok, i alminnelige ord, hvordan jeg kjente meg. Han hadde alltid de reneste tanker om meg, man kunne se det i øynene hans, og det var det som berørte meg mest.


Jeg hadde møtt mitt livs store kjærlighet. Han ble til så stor betydning for meg at ingenting annet kunne erstatte ham." 

Har du møtt din store kjærlighet?